Å fange land

I Berlin skal Hoel i for bindelse med Polarutstillingen blant annet oppsøke forskeren Ernst Hermann, som Hoel hadde truffet på Spitsbergen år tidligere. Men Hermann er visstnok bortreist og ikke å treffe. Hoel trasker videre til Propagandaministeriet for å diskutere utstillingen med de tyske ansvarlige. Mens Hoel er på kontoret til en av embetsmennene i ministeriet, kommer det en rikstelefon. Hoel skjønner av samtalen at det utrolig nok er Ernst Hermann embetsmannen har på tråden. Hoel ber om å få tale med ham etter at embedsmannen har snakket ferdig. Men røret blir ganske enkelt lagt på når samtalen er ferdig, og embedsmannen sier at han ikke kjente Hermanns telefonnummer.

Hoel, som endelig er rett mann på rett sted, skjønner at han må handle. Han ringer igjen hjem til Dr. Hermann og får polarforskerens kone på tråden, “hun kjente meg godt av omtale”. Hun kan opplyse at Hermann desverre er i Hamburg for øyeblikket og at det nok kommer til å ta en stund før han er tilbake. Han var nemlig på vei til sydpoltraktene med en større tysk ekspedisjon. Hoel forstod “straks at det dreiet seg om en ekspedisjon til den del av Sydpolkontinentet hvor vi hadde planer om å okkupere”.

Han begir seg umiddelbart til den norske legasjonen i Berlin og greier ut om de tyske planene; “Mine opplysninger skulle øyeblikkelig telegraferes til vårt utenriksdepartement.” Hoel tør ikke ta kontakt med myndighetene i Norge direkte, av frykt for at tyskerne skal finne ut at den norske okkupasjonsentusiast fremfor noen har kommet på sporet av Hitlers antarktiske ambisjoner. Først når han ankommer nøytral svensk jord 22. desember, ringer han til utenriksdepartementet og får gjort grundig rede for hva han har klart å snappe opp av tyskernes planer. Ekspedisjonssjef i departementet, Jens Bull, noterer heftig mens Hoel greier ut. Og det er ikke rent lite han har gravd frem som norsk frilansagent i Hitlers hovedstad: “Fortrolig P.M. Docent Adolf Hoel meddeler i rikstelefon fra Stockholm idag at der lørdag i forrige uke gikk en stor ekspedisjon fra Hamburg til Sydpolsområdet. Ekspedisjonen omgis med den største hemmelighetsfullhet, og det var ved en ren tilfeldighet at Hoel fikk vite om den. Ekspedisjonen er ombord på dampskipet «Schwaben» som er på ca 10.000 tonn og utstyrt som moderskib for fly. Det har to flyvemaskiner og katapult, og der er 11 vitenskapsmenn ombord, hvoriblandt kaptein Ritcher og Ernst Herrmann som tidligere flere ganger har vært på Spitsbergen med ekspedisjoner. Docent Hoel var nettopp nu kommet til Stockholm fra Tyskland; han hadde ikke turdet å skrive eller telefonere om saken fra Tyskland, men hadde underrettet vår legasjon i Berlin.”

Og i sterk kontrast til det Hoel oppfattet som tafatte politikere i kampen om  Eirik Raudes Land, så reagerer regjeringen nå momentant. Allerede 2. januar 1939 blir Hoel kontaktet av utenriksdepartementets byråsjef og bedt om å forberede kartografisk materiale over området samt en oversikt over norske antarktiske interesser. Tydeligvis hadde ingen samlet på den “lengere utredning” som Hoel hadde satt sammen omtrent over natten og sendt departementet bare en måned tidligere.

De 22 personene som møter opp i Statsrådssalen 5. januar representerer politiske, økonomiske og sakkyndige Antarktis-interessenter. Statsminister Nygaardsvold og to av hans statsråder møter opp. Major Hjalmar Riiser-Larsen, direktør Viggo Widerøe, samt tunge aktører i norsk shipping- og hvalfangstmiljø er også innkalt, inkludert hvalfangstrederen Lars Christensen. Kort sagt: En handlingsklar og kompetent gruppe beredt til å fatte raske avgjørelser. Utenriksministeren tok ordet og greide ut om situasjonen. Han forklarte at en norsk okkupasjon i Antarktis var blitt aktualisert gjennom at tyskerne var mistenkelig interessert i polare okkupasjoner, samt at de hadde rustet ut en ekspedisjon til sydpolkontinentet. Hoels to berøringer med de tyske planene var altså hele bakgrunnen for den plutselige norske interessen i Antarktis. Etter flere års Antarktis-dvale gjaldt det nå å handle før det var for sent. Det besluttes at Norge både hadde sterkt nok behov og god nok begrunnelse. Gjennom Norges tidlige ekspedisjoner til kontinentet via Amundsens erobring av polpunktet, de omfattende Norvegia-ekspedisjonene til hvalfangstrederen Lars Christensen og hvalfangernes undersøkelser av området, hadde man etablert et sterkt rettsgrunnlag. Og med den norske hvalfangsten utenfor kysten var det økonomiske behovet til stede. Om et fremmed land skulle okkupere atlanterhavskysten av Antarktis, ville de nok komme til å “trekke sjøgrensen så langt fra land som overhodet mulig”, med alvorlige konsekvenser for norsk hvalfangst i området.

Okkupasjonen skulle, om enn hastig, gjennomføres grundig og korrekt. Saken måtte ikke bare kjøres gjennom det norske byråkratiet, men i tillegg måtte Norges sendemenn i utlandet arbeide for støtte fra så mange land som mulig. Men vil man, så kan man. Allerede 14. januar, omtrent rett foran nesen til den tyske Schwabenland ekspedisjonen, kunne den kongelige resolusjonen som trekker landet inn under norsk overhøyhet, offentligjøres: “Kongen samtykker og skriv under eit framlagt utkast til kongeleg kunngjering om at den parten av fastlandsstranda i Antarktis som tøyer seg ifrå grensa for Falkland Island Dependencies i vest (grensa for Coats Land) til grensa for Australian Antarctic Dependency i aust (45 grader austleg lengd) med det landet som ligg innafor denne stranda og det havet som ligg innåt blir dregen inn under norsk statsvelde.” Og allerede fire dager etter, på Hoels oppfordring, oppretter handelsdepartementet en navnekomité for antarktiske stedsnavn, med Hoel som leder.

De aller fleste land aksepterte den norske handlingen uten videre. Til og med Norges erkefiende i Antarktis, Storbritannia, gav høsten samme år sin fulle anerkjennelse til den norske territorialervervelsen. Tunge unntak var Tyskland og Sovjetunionen, samt USA og Chile. Sovjetunionen hevdet at russiske sjøfolk hadde oppdaget området og fant den norske anneksjonen ulovlig. USA og Chile var mer forsiktige i sine protester. Sterkest ut gikk naturlig nok Tyskland, som avviste den norske anneksjonen og fremmet krav på et område som i sin helhet lå innenfor det norske kravet. Man hadde ikke droppet svermer av hakekorsflagg i bitende kulde over “Neu-Schwabenland” for ingenting. Den tyske ekspedisjonen hadde også gjennomført omfattende utforskning av området i perioden den var i Antarktis. Men som de fleste andre tyske utenrikspolitiske ambisjoner fra denne tiden, kollapset også denne med Tysklands nederlag etter den andre verdenskrig.[1]

Hoels testamentforvalter Paul Røer, som kjente Hoel fra midten av 1930-tallet, var ikke gjerrig i sin beskrivelse av Hoel og Norges handling i saken: “Det er neppe tvil om at Hitler her ble påført sitt første nederlag i sin raskt fremadskridende okkupasjonspolitikk.”

“Noe pompøst, men ikke helt uten kontekstuell realisme”, kaller Skagestad (2005) Røers tolkning av hendelsens betydning.

[1] Men det har ikke stoppet ryktene om Neuschwabenland til å florere etter krigen. Flere kilder etter krigen har hevdet at tyskerne bygde en hemmelig base i Dronning Maud Land under Schwabenland-ekspedisjonen, og at tyske U-båter, gullskatter, høyteknologiske tyske UFOer og ikke minst Hitler selv, enten i live eller hans aske, fant sine siste skjulested her. Summerhayes & Beeching (2007) har dog helt ødelagt denne særdeles fantasifulle og fargerike delen av etterkrigstidens Nazi-mytologi.

Vår mann i Berlin, 1938
Passfoto av Adolf Hoel

Utdraget over er hentet fra boka "'...men så kom jo den 9. april i veien.' - Adolf Hoel - den glemte polarpioner" utgitt på Happy Jam Factory juni 2008.